Nei,
jeg er ikke redd

når jeg vasser i smørblomster og snø
over regnbuebroen mens
havreaksene skriver med blod
i hendene mine.

(Mørkerødt.)

Nei,
jeg er ikke redd

når marsstøvlene smeller mot brosteinene
og ekkoet lager hull
i mursteinblokkene tett inntil veien mens
regnet dundrer som kuler
og tapper fargene ut av livene omkring.

(Mørkegrått.)

Nei,
jeg er ikke redd

når de tar av meg alle klærne
og dytter meg mot muren med geværkolben presset kjølig
mellom skulderbladene mens smellet, uunngåelig, ringer i ørene og blander seg
med mine egne
hjerteslag.

(Mørkesvart.)

Likevel er livet det største jeg har hatt.

Ikke i går.

I går husket hun ikke hvorfor man måtte ta av seg nattkjolen før man tok på seg de andre klærne. Hvorfor folk så rart på henne da hun spradet over gata i nattkjole og joggedress for å gå og kjøpe brød i butikken. I butikken som hun hadde handlet i siden 1989. Da Berlinmuren falt, bygde de denne butikken. Stor og fin med tre typer brød og cornflakes. I går kunne hun ikke skjønne hva hun gjorde der. Så hun gikk hjem. I går husket hun ikke at hun måtte pusse tennene før hun gikk og la seg. Med alle klærne på. I dag har hun en ekkel smak i munnen.

Ikke i dag.

I dag husker hun ikke hvorfor hun må vanne blomstene. I dag vet hun ikke hvorfor de bøyer hodet ned mot bakken som om alvorligheten av en dårlig nyhet nettopp har senket seg over kronbladene.  I dag er hun ikke sikker på hvorfor hun snubler i dørstokken hver gang hun går fra stua til kjøkkenet. Hun kan ikke skjønne hvorfor kaffen ikke blir varm. Kjelen med vann står da på plata. Den samme kokeplata hun har brukt i snart 63 år. Eller byttet de komfyr i 1989? Joda, det gjorde de. Hun nikker anerkjennende til seg selv. De byttet komfyr i 1989. Da Berlinmuren falt, byttet de komfyr, men jommen har de hatt den samme siden. I dag skjønner hun ikke hvorfor den ikke virker. Eller hvorfor det lukter vondt i kjøleskapet.

Ikke i morgen.

I morgen husker hun ikke hvem jeg er.

I morgen har hun glemt seg selv.

[Disclaimer: I don't own any of the characters. They belong to P&G, CBS and Telenext Media. No profit made.]

Hun satt på stolen av hard plast som stod ved siden av senga. Hånden hennes holdt hun mellom sine. Den var slapp og tung, men hun nektet å slippe. Aldri skulle hun slippe. Hun skulle følge henne overalt. Hun hadde bestemt seg for det, selv om hun innerst inne visste at det var for sent. For det hatet hun verden. Hun fikk ikke lov å følge henne inn i skyggene. Hun måtte stå igjen i lyset. Det grelle sykehuslyset, som hoverte over henne og gjorde de blå ringene under øynene svarte, det skitne håret mer oljete og framhevet saltstripene på kinnene som evige arr. Og hun var i live. I det hånlige skinnet var hun smertelig i live. Hun hadde kjent henne dra. Sett at hun forsvant. Hånda i hennes hadde visnet, og øynene hadde stivnet til store, havgrønne klinkekuler. Hun hadde ikke klart å lukke dem selv, så sykepleieren hadde gjort det. Nå så hun ut som om hun sov. Det var nesten verre. Det så ut som om hun kunne våkne opp. Hun visste at det var en løgn. At hun ikke kom til å gi fra seg et sukk hvis hun kysset henne på kinnet. At hun ikke kom til å grynte søvnig hvis hun sa navnet hennes. Hun hadde ikke lenger et navn. Derfor sa hun ingenting. Derfor satt hun bare der. Med hånden i sin, og holdt fast for harde livet. Selv om hun visste at hun hadde tapt.

Hun stod i vinduet. Utenfor falt snøen i store, myke filler.  Den landet stille på sine forfedre og dekket hagen og andedammen med sin beroligende tilstedeværelse. Nå var det bare så vidt hun kunne se snøenglene hun og datteren hadde laget noen timer tidligere. De hadde ledd og kastet snø på hverandre. Nesten som før. Nesten som da du var med. De hadde tent lys i englevingene, og Emma hadde skutt fram surleppa da vinden plutselig kom rundt hjørnet og blåste dem ut før hun rakk å gjøre det. I et lite sekund var du ute av tankene hennes. Da de stod og beundret verket de valgte å kalle "Små engler, mye snø", var de begge lykkelige. Et øyeblikks salighet før det igjen slo henne midt i magen og sparket lufta ut av lungene hennes med en sånn kraft at hun måtte sette seg ned. "Går det bra, Mamma?"

Hun valgte å huske deg som hennes. Som en del av henne selv, der du sprang ut i snøen ved første snøfall, strakte hendene opp i luften, kastet hodet bakover og smilte med hele kroppen. Med øyne funklende av barnlig lykke og din overveldende kjærlighet til alt omkring deg, ønsket det mørke håret ditt snøfnuggene velkommen der de smøg seg inntil viltre lokker. Da du kom inn igjen, klar for kaffen hun rakte deg, hadde de kalt deg en isprinsesse. "Min isprinsesse", hadde hun hvisket, og kysset deg forsiktig så krystallene ikke skulle falle ut.

Hun stod i vinduet. Utenfor falt snøen i store filler. Hun kunne høre Emmas rytmiske pust fra sofaen som fortalte at hun allerede var langt, langt borte. Det var en trygghet i det, samtidig som savnet strammet grepet når lyden gikk ut av huset, og gjorde så vondt at hun måtte konsentrere seg for å fortsette å puste.

"Vi hadde deg en liten stund", hvisket hun ned i blandingen av kaffe og tårer som langsomt samlet seg i kaffekoppen hennes.
"For det vil jeg alltid være takknemlig."

Så lenge jeg kan huske, har jeg klødd. Det går ikke en dag uten at jeg blir oppmerksom på at det klør. Hvis jeg kjenner etter kan jeg, akkurat nå, kjenne at det klør seks plasser på kroppen. På hodet klør det så mye at jeg er nødt til å gjør noe med det. Egentlig har jeg aldri lurt på hvorfor det klør, og hva som er mekanismene bak denne utrolig oppmerksomhetssugende følelsen, men i dag kom jeg over en artikkel i A-magasinet hvor temaet var tatt opp. "Det klør, det klør, men hva er hensikten med det?" Indirekte har jeg alltid lurt på hensikten, særlig i de sene sommernetter hvor jeg våkner av at hele kroppen er i helspenn på grunn av de femti myggstikkene nedenfor venstre kne, og de x antall knottstikkene over. Da kommer det gjerne et "hvorfor" etterfulgt av et innbitt, gjerne ganske høyt "ææææææ, sluuuuuutt!" En ting er myggen, som forresten hadde vært helt grei hvis dens rovjakt ikke førte til kløe. Jeg skal ikke være egen på blodet mitt. Jeg er tross alt organdonor. Men når jeg er gavmild og gjestfri og bidrar til myggens eksistens, synes jeg dens eskapader kan slutte infiltrere mitt hverdagsliv. En annen ting er de gangene det klør uten grunn. I A-magasinet forteller forskningssjef ved Folkehelseinstituttet, Bjørn Grinde, at kløen er knyttet til nervesystemet, og at det mest sannsynlig er en videreutviklig av smerte. Visstnok har vi spesialiserte nerveceller som setter kløen i gang. Spesialiserte kløceller som benytter samme nervefibre som smerten for å gi beskjed videre opp i hjernen om at her er det noe som ikke stemmer. Derfor er det at man kan klipe i et myggstikk for å få det til å slutte å klø. Noe annet som hjelper er å stikke neglen hardt i midten av myggstikket. En metode flittig brukt av undertegnede. Nå vet jeg altså hvorfor det hjelper. Smerten fyller opp nettverket og blokkerer ledningen av kløen. Så er det bare hvilket av disse to ondene man velger.  

De spesialiserte kløcellene reagerer når huden blir irritert. Jeg tror min hud må lide av alvorlig pms. Hele tiden. For å gjøre det hele verre stimulerer kløe belønningsmekanismene i hjernen. Når man klør vil altså hjernen klappe kroppen på skulderen å si at dette var bra gjort, slik må du også gjøre neste gang det klør. Det er som å gi hunden en godbit etter at den har bæsjet i naboens hage. (Noe man kanskje gjør likevel, så slipper man bæsj i sin egen hage, og naboen får litt ekstra arbeid. Slik blir man tidligere ferdig med en flott hage, og kan sole seg i glansen fra andre mens naboen plukker bæsj.) Hunden fortsetter å bæsje, du fortsetter å klø. Ond sirkel. Veldig ond sirkel. For hvem vil straffe seg selv?

Hovedpoenget med denne søte kløe (hvem fant på dette totalt misvisende ordtaket?) er at det skal beskytte huden fra parasitter og fremmede stoffer og ting som er på vei inn i kroppen. Fremmedfrykt, altså. Dette er i og for seg en bra varsling på farer som truer, problemet er bare at kroppen ikke skiller mellom store farer og små farer og ingen farer i det hele tatt. Den er redd for alt. Det blir litt som meninger som "alle innvandrere er farlige og skal ta meg" eller "alle muslimer er selvmordsbombere". 

Jeg nekter å tro at jeg er i risiko for å bli angrepet av noe hver gang jeg klør. Da hadde ikke kroppen rukket å gjøre noe annet enn å beskytte seg, noe som vil si at jeg hadde vært syk store deler av tiden. Det er jeg ikke. Kløen blir altfor lett aktivert, og undergraver ofte sin egen funksjon. Et sår som gror er en bra ting. Det synes ikke kløcellene. Få det bort, få det bort, roper de, og setter alle mann på jobben så det klør som om hele du skulle vært et stort myggstikk, og all fokusen blir rettet mot denne lille flekken. Utrolig bortkastet oppmerksomhetsenergi. Den kunne heller vært brukt til eksamenslesing. Men neida. Her skal det kløs og kløs, og begynner det å klø en plass kan du regne med at det forflytter seg. Kløcellene leker politi og røver til du er helt utslitt og har klødd over hele koppen uten å ha funnet en egentlig kilde til kløingen. Da synes de du har fått nok, og venter en liten stund for de setter i gang igjen. 

Men det er håp. Forskerne sier det er håp. De har bare ikke funnet det enda.